Michael

Photography: Coastal cathedrals – A journey on the edge of Norway

Photography: Coastal cathedrals – A journey on the edge of Norway
Decrease Font Size Increase Font Size Text Size Print This Page

KystensKatedraler_poster_bergen

We’re pleased to announce “Kystens Katedraler – Coastal cathedrals: A journey on the edge of Norway” exhibit by Sigrid Thorbjørnsen Photography at Hurtigruten Terminal Bergen, Norway, May 5 – June 30.

This is a Lighthouses of Norway initiative sponsored by Hurtigruten. Please help us spread the word. We’re so excited about this, and a big thanks to everyone who’s worked so hard to make this exhibit a reality.

May 5 at 4PM until June 30 at 8PM

Hurtigruten Terminal
Nøstegaten 30
5010 Bergen, Norway

Hurtigruten turns 120 years and invites you to the celebration. Welcome to the opening of ‘Kystens katedraler’, May 5 at 4PM. Hans Rood, Hurtigruten’s director of sales will be present, and Sigrid Thorbjørnsen, the photographer, will tell us about the stories behind the exhibit.

Hurtigruten invites to open ship on board MS Trollfjord with coffee and cake buffet. At 5PM there will be a guided tour to see the ship and the art on board.

This exhibit is an initiative of Lighthouses of Norway (Holtermann Design LLC), and Hurtigruten.

Join Lighthouses of Norway on Facebook. See invitation on Facebook. See invitation and RSVP on Hurtigruten’s website.


Vis større kart

 

KYSTENS KATEDRALER, EN REISE PÅ KANTEN AV LANDET (in Norwegian)

HVORDAN DET HELE STARTET

New York City er en by jeg tilbringer mye tid i. Og i New York City, ble jeg kjent med nordmannen Michael Holtermann, mannen bak Holtermann Design. Det er mange år siden han sist bodde i Norge, men uansett hvor langt vekke han var fra Norges kyst, hadde hans kjærlighet til de mange fyrtårn i Norge ikke minsket. Han var fremdeles fasinert av arkitekturen, betydningen og kulturen som fulgte kystens katedraler. Denne fasinasjonen drev ham til å skape  websiden www.lighthousesofnorway.com. Denne websiden er til stor glede for mennesker i Norge, men også for fyrentusiaster verden rundt.

 

BEGYNNELSEN PÅ MIN REISE

Akkyrat da, mens jeg satt i East Village på Manhattan, begynte en lengsel å gro hos meg også. Søken etter horisonten, til det punktet hvor havet møter himmelen, de ramsalte bølgene, sveipene fra de mange fyr. Lengselen etter å høre vinde viske. Rope. Brøle. Jeg ville sitte der de satt, de som i mange år holdt orden på et av kystens største navigasjonsinstrument. De menneskene som gjennom stormer og uvær, tåke og natten sørget for at skip og båter kom seg vel avgårde eller trygt hjem. Dette folket, fyrfolket, hadde i 350 år holdt lyktene tent langs hele Norges langstrakte kyst. Dette folket som i senere tid meldte været, og som kjente været på kroppen mere enn andre. Dette folket som nå har gått i land.

Mitt ønske var kanskje en smule mere preget av eventyrlyst, enn de som engang bodde på fyrene. Bøkene skrevet om fyrlivet og loggbøkene, beskriver ikke livet til en fyrvokter som en dans på roser. Det blir heller beskrevet som en tango i bjørnebærbusker.

Jeg hadde et ønske om å bo i samme hus. Ha den samme utstikten. Bli utsatt for samme vær. Være stille og bli lang i blikket. Se skipene seile forbi og inn i horisonten, til der blikket ikke lenger kan følge. Dette var veldig langt fra det livet jeg selv var vant med. Etter 18 år i Oslo og 5 år med pendling til New York, var dette en smule liten annerledes.

 

EN REISE I MITT EGET

Jeg startet med å sende eposter til de forskjellige fyrlagene og gruppene som drev med utleie og vedlikehold av fyr. Jeg sendte epost til fyr fra Kjeungskjær til Homborsund. Jeg ønsket å besøke fyrene, ta bilder og skrive om oppholdet.  Og til min glede, fikk jeg svar fra alle jeg hadde skrevet til. Noen kunne dessverre ikke ta imot meg, på grunn av all skade som fyret hadde tatt etter at Dagmar herjet i 2011. Men jeg fikk mange tilbakemeldinger på at jeg var hjertlig velkommen. Fyrene som nå lå i tabellen min var: Kjeungskjær, Kråkenes, Ulvesund, Molja, Slåtterøy, Ryvarden, Ryvingen, Grønningen, Geitungen, Obrestad, Lista, Lindesnes, Songvaar, Oksøy og Homborsund. Alle artiklene gikk inn til www.lighthousesofnorway.com, som Michael hadde startet september 2011.

Og med friskt mot begynte jeg å reise Norge på kryss og tvers. Siden jeg ikke har sertifikatet, ble det buss, ferger, hurtigbåter, Hurtigruten, helikoter og NSB som ble mine hovedtransporter. Jeg har reist mye rundt i verden, og aldri trodde jeg skulle sette så pris på å reise rundt i mitt eget land. For et majestetisk land jeg har vokst opp i. Ikke bare fjell og fjord, men daler, bukter, brygger, byer, øyer, vidder, heier og holmer. Jeg fikk servert alt fra steikende sol, til full storm, regn, haggel, vilnd, sne, kulde og varme. Alt på en uke!

 

TUREN MED HURTIGRUTEN

Jeg fikk muligheten til å reise med Hurtigruten fra Bergen til Kirkenes. Dette strekket av Norges kyst hadde jeg ikke opplevd tidligere. Jeg hadde selvfølgelig sett bildene på TV, internett og reklame, men ikke med mine egne øyne. Denne reisen gjorde meg enda mere bevisst på hva fyrene langs kysten har betydd. Dette fantstiske navigasjonsinstrumentet som har blinket i de 120årene som Hurtigruten har tatt seg fram til folk i den nordlige delen av landet. Hurtigruten var og er en hovedpulsåren og et bindeleddet mellom flere øysamfunn og land, mellom familier og forretninger, og har betydd alt for de som har bodd og som bor i disse avsidesliggende strøkene. Min fasinasjon for fyrene, “Kystens Katedraler” som de blir kalt, bare vokser. Jo lengre nord jeg kommer, dess mere vokser denne fasinasjonen. Denne organisasjonen av fyr langs vår langstrakte kyst, med dette ene felles mål. Det å gjøre leia til trygg ferdsel.

 

FLERE FYRBESØK

Først og fremst har jeg, i denne runden, besøkt fyr som jeg har hatt kjennskap til. Fyr i mitt eget distrikt. I min del av landet. Jeg vokste opp i Kristiansand, og har alltid tenkt at Oksøy var hovedfyret i Kristiansand. Fyret med sveip. Med Grønningen på den andre siden av leia, var båtene sikre på at de kom seg trygt i havn i Kristiansand. Men ikke før jeg møtte Michael i New York, skjønte jeg hvor mye fyrene har betydd. For innseiling og utseiling, for hele skipsfarten, losene, fiskerne, tryggheten på sjøen. Ikke bare fyrene i seg selv, men også fyrfolket. Folket med de lange blikk mot horisonten, de som speider etter båter og vær. De som leser himmelen og hører på vinden.

 

UTSTILLINGEN “Kystens Katedraler”

Ute ved havet, tømmes hodet for mørke tanker og lager rom for å skape. En av ideene var å ikke bare ta bilder av fyrene, men også landskapet rundt fyret. Etter hvert som jeg reiste ut til forskjellige fyrene, så jeg hvor forskjellig alt  var fra sted til sted. Joda, det var noen fellesnevnere …. Alle fyr lå ved havet og var konstant innrammet av salte bølger, skrikende måker og mye vær. Men formen på landet var forskjellig. Svaberg. Fjellvegger. Steinartene var forskjellige. Mønstrene etter den siste istiden var forskjellige. Vindretningen trærne vokste i. Arkitekturen på fyrene. Hvert fyr var unikt, og områdene rundt hvert fyr var også spesielt. Jeg skulle nesten tro at etter å ha reist rundt på forskjellige fyr, så ville de fleste ende opp med å være like. Men det motsatte skjedde. Forskjellen ble veldig tydelig. Denne tydeligheten gav meg en inpirasjon til å lage en foto serie. Ikke en vanlig fotoserie. En serie bilder som viser fyret sammensmeltet med sin omgivelse. Flere fotografier lag på lag. Lag på lag som historien selv. Som havsaltet på knausene. Sveipene fra fyret. Alt som vokser og gror i dette karrige landskap.

I 2012 fikk jeg den ære av å ha sommerutstillingen på Utsira Fyrgalleri. Der stilte jeg ut bilder av Utsira fyr og miljøet rundt fyret. Lag på lag. Denne utstillingen var begynnelsen til noe større.  Begynnelsen på en ferd som tok meg med rundt i Norges land. Det var begynnelsen på en større forståelse av fyrkulturen, dets arkitektur og kultur.  Det var begynnelsen på utstillingen “Kystens Katedraler” . Denne utstillingen som ble unnfanget der sjelen møtte roen, helt ytterst i havgapet.

 

ALENE, MEN ALDRI ENSOM

Ja, det finnes verre ting enn å være alene, men ofte tar det et helt liv å komme fram til en slik erkjennelse, og når en endelig gjør det, er det for sent, og ingenting er verre enn for sent ….” – Charles Bukowski

Jeg er glad det ikke har tatt meg hele livet å komme fram til dette. Denne reisen er gjort med meg selv som selskap. Men på denne reisen har jeg aldri følt meg ensom. Jeg har møtt så mange fantastiske mennesker. Mennesker som fremdeles kan kunsten å vente på buss. Som vet hvordan man venter på en forsinket ferge. Som ikke kjører når de skal, men venter på korresponderende fartøyer, for at alle skal komme dit de vil, men kanskje 5 minutter senere enn planlagt. Disse vidunderlige menneskene som sier “det ordner seg vel”, og på en magisk måte, å ordner det seg. Disse individene har gitt meg troen på mennesket. Ved Kystens Katedraler har jeg møtt samaritanere, engler, hjelpere og ikke rent få helgener. Selv når jeg ikke har hatt mennesker rundt meg, har jeg ikke vært ensom. Jeg har fått litt av den roen fyrfolket hadde. Den roen som ikke forlanger ord, men tanker. De tankene som kommer er de som flyr, ikke tankene som knuser.

Å være eventyrer i eget land er helt fantastisk. Jeg ser litt tydligere hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Det beste med denne reisen, er at den ikke er over.
kystens-katedraler-938

One Response to Photography: Coastal cathedrals – A journey on the edge of Norway

  1. Pingback: Coastal Cathedrals photo exhibit in New York | Lighthouses of Norway